Ravnenes skvatring
Intellektuell X1:
«Den elendige sistetiden vil nok bære fram en nyfødt tid; en tid som er knapp og full av tilværelsens forgudelse. Men nederlagets mare vil fortsatt ligge rundt og inne i oss til vi sporløst har forsvunnet.
Vi skal ryste dødens støv av våre ansikter, grave opp våre dødes stolthet, deretter løpe mot begjærets utstrekning. Valgets øyeblikk er kommet, og utslitingen opptrer slik som en hær omringer oss fra alle retninger. Det finnes ingen utvei for å overskride denne bitre periodens tyranni, heller ingen mulighet for å pynte seg ved fremragende drømmer, selv om hodet bekledde seg med alt som var igjen av morgenduperinger.
En filosofi til nederlaget – og en annen til fiaskoopprøret! Nølende leer vi oss for å framføre vår røst, men den blir nedbrutt før ekkoet er lydt.
Å det bramfrie hjemland; skinnende er ikke enhver morgen! Flaggene er ikke noe språk for hovmod og aktelse. Av våre celler skal vi utsondre døden for å returnere pulsen til våre årer, og å iaktta den falske historien vår; berømmelsens myter og dekadansens.
Et språk til sannheten – og et annet til hykleriet. Smertens dialekter forblir som et endelig pusterom. Visjonene utbrer seg ved sin tranghet, og så visker seg ut gjennom cytoplasmaets forvandling. Forventninger framskynder nedgangen. Bagatelliseringstanker strekker seg ut i omverdenen. Vår travelhet med det absurde forøker kraftig, og hederligheten lar seg smykke av ydmykelser. Skrittene holder seg en tid i ro, og så rører seg forvirrete og vandrer på måfå. Det er ikke noe rom lenger som utvider seg for å romme våre kreftsvulster.»
Intellektuell X2:
«Der er vi etter vår eneste tid; og den er kort. Den er kortere enn å føle og klarere enn å se. Den er ensommere enn oss, og ensommere enn dødens ensomhet; den er rar og rarere enn oss ved våre dumme geografier. Klarer universet å bære alle våre meditasjoner: gårsdagens landkart og smertens fjøslykter; anarkiets tanker, støyens og spetakkelets; poesien i de voksende følelser, og nederlagets stadighet...
Dette er endens minner i en skrekkelig atmosfære; en atmosfære som drukner i sitt cytoplasmatiske innholds homogenitet.»
Intellektuell X3:
«Jeg vil lete etter et hav av glemsel for å vaske tankene mine. Jeg vil lete etter et nytt rom for å forlate hjernen min; for så å glemme den i et ukjent mørke. Jeg vil ikke vinne tilbake gårsdagens ville autoritet som skal forvise meg ved sitt evige første.
Jeg vil lete etter en natt som er full av hjertebank, og tom av alle komplekse betydninger; fordi kjærlighet – bare i de enkleste betydningenes tid – kan erobre fornuftens land. Kjærligheten er galskapens hær som forsvarer forestillingsfrihet. Kjærligheten er ordenes bråkete makt i de fredelige netter som er tomme av alt, selv av de mørke arenaer.
Jeg vil lete etter en stille natt som larmer. Jeg vil lete etter en taus natt som klager ved sin taushet, og tier ved sin innsigelse. Jeg vil tømme jorden for sitt innhold, stjele rommets uniform og farge den med nettenes tårer; og så kle meg i den, gjøre den til likedrakten min, og deretter fare til avgrunns – mot det uendelige helvetet!»
Intellektuell X4:
«Tiden er fienden til den umulige skapelse; og skapelsen kan ikke være fullkommen før den har brukt hele sin tid.
Her eller der er det en væren av nerver som er ladet med spenning for evig. Det kommende øyeblikk betvinger forstanden, og fornuften bevarer og oppsparer sine forråd for å stå imot det kommende. Uro og beredskap! Vårt indre frykter å la seg svekke. Tankenes energi er oppbrukt; og værenen anspenner og forbereder seg til det ukjente – til en forandring. Hvor vanskelige valgets tider er! Hvor vanskelig å endeløst stå på skilleveien!
Poesien kan ikke karakteriseres! Har vi skjønt at avgjørelsen var uunngåelig? Drømmens komplekse forløp viste oss at sjansene var store, og dette var vår ytterste nytelse. Vårt valg var lengst unna, men kunne oppstå når som helst. Tiden fortalte likevel ikke om sin tilblivelse; den var, og fremdeles er, drømmens fiende! Er den virkelig drømmens fiende; eller absurditetens, meningsløshetens og svinningens? Drømmens veier vil heretter smalne.. smalne.. smalne!
En fryktelig uro irriterer vårt indre som bryter ut i voldsomt raseri. Skal vi – idet vi konfronterer sannheten – blåse på hornet for å vekke fornuftens rasjonalitet; eller skal vi føye oss og fortsatt bli ledet av å stupe ut i drømmen, og stadig være opptatte av våre bestrebelser for å strekke ut den tunge tiden til våre forfalskete sjanser?»
En uendelig taushet... Alt er stille; stillheten kan høres fra alle kanter, og en tvetydig skvatring lyder nærmere, sterkere og skarpere. Den fyller og rister den stille atmosfæren, mens alle er sovende, søvnløse, andpustne og forsiktige. De er sovende og våkne, og ingenting annet enn stillhet og ravner som skvatrer:
«Vi skal meddele: Flaggene skal ikke dø; dem skal vi heise for evig. Riksspråket er den skjebnebestemte seierens språk; vårt språk, våre taler og våre slagord. Vi skal stryke nederlagets alfabet ut fra vår kalender, og ingenting i verdensaltet får hindre vår strategi, «skapelsesstrategi» – vi skal til enhver tid og på ethvert sted skape og homogenisere våre nye generasjoner. Vi skal fjerne smerten, ydmykelsen og tilbakegangen fra historien. Vi er samtidens sønner og misjonens tjenere. Tronene, hærene og verdenen er tilegnet oss. Vi stammer fra en storartet berømmelse som forblir for oss i dag så vel som i framtiden. Gud velsigne oss!»
Ravnenes skvatring forsterker seg og lyder overalt. Da hvisker intellektuell X1 til sine kamerater: «Å venner, la oss dra...» Intellektuell X2 avbryter og fortsetter med det samme: «Til helvete, venner!» «Langt, langt, langt unna?» spør intellektuell X3. Intellektuell X4 svarer tydelig og stolt: «Ja, langt unna denne uvitne dumme tiden!»
Pusten blir tyngre. Alle står med øynene på stilker. Nervene trekker seg sammen. Tynne og svake kropper lar seg forvirre foran de ukjente karakterer til den nykommende tiden. Gravingen begynner langsomt og samtidig raskt, så river horisonten seg og oppstår gull-, oransje- og rødfarget. Samlingen venter på slutten med full beredskap, mens en uventet merkelig stemme lyder ved al`Mutanabbis[1] ord fra den uendelige enden:
«Hvis det var uunngåelig å dø, ville det være skammelig å dø som feiging.»AE, mars 2005
Noter
- [1]Al`Mutanabbi, abu`Tayyib (915–965, arabisk dikter) levde ved hoffet til småkongen Sayf ad`Dawla al`Hamdani i Aleppo, som samlet mange diktere hos seg. Al`Mutanabbis dikt (qasida «ode») er formelt fullendte. Arabisk dikt før den dikteriske modernisme som framtrådte i 1940-tallet, ble skrevet etter strenge skrivingsregler, både i rim og rytme. Odene til al`Mutanabbi har i sin tid spilt en radikal og utviklende rolle i arabisk litteratur, og er fremdeles tilstedeværende i det arabiske litterære landskapet. Al`Mutanabbis dikt handler stort sett om intellektuelle spørsmål i menneskets dypeste åndsarenaer. Al`Mutanabbi betyr den som utgir seg for profet, og han hadde dette kallenavnet, fordi han hadde forsøkt å utgi seg for profet.
Les også: Dvale
Les også en bearbeidet versjon av teksten: Dunkel våbønn