Dvale
Kvifor er folk så uglade?
Dei går og ventar si glede frå andre.
Dei skulle glede andre, så vart dei glade. Arne Garborg
Du skjønner ikke hva som tilskynder deg til å skrive i dette tidspunktet som står utenfor tidens fysikk. Du vet heller ikke hvorfor du nettopp tegner disse linjene til meg. Du spør: «Har vi rett til å spre våre kvelende oksider over atmosfæren til dem vi elsker?» Jeg må innrømme at det er nesten umulig å oppfatte hva du mener. Hvert forbigående øyeblikk i livet ditt er en taus innvendig eksplosjon. Du forsøker å snikskyte tiden for å overrumple deg selv – for å kaste ut de avmagrende verdener som slår ned i din indreværen. Du oppnår intet!
Du står fast i et evig søk etter noen som kan dele med deg din elendige skjebne. Selvfølgelig ingen! Du anstrenger deg for å komme overens med deg selv om en fredsslutning. Du forsøker å finne frem til en tilhørighet: til en tid, et sted, en eksistens – til et jeg! Du underslår fremtidige illusjoner for å myrde ditt skrinne nåværende øyeblikk. Alt er druknet inn i hodets mørke. Ingen kan redde det som er igjen av værenen! Ingen ting kan være til nytte i denne uendelige alienasjonen din.
«Kan tingene miste sine betydninger, sine nytelser og hva tingene er?» spør du. Er du egentlig glad i livet? «Jeg vet ikke om jeg fremdeles er det,» sier du. Mange år har gått, men likevel ville du ikke tilstå at du har kastet årene bort. Du stengte deg ut fra omverdenen. Du satte i din svarte avsondrethet og syntes synd på deg selv. «Det hjelper av og til å synes synd på seg selv,» mener du. Men husk at år løper og følger sin egen vilje!
Årene går vekk, mens du kjemper for å vinne tilbake ditt jeg som du aldri greide å finne. Årene forsvinner, mens du gang etter gang prøver å bli tilfreds med det du gjør og har gjort. Årene kommer seg unna, mens du stadig vil finne ut hvorfor du ikke tør å si noe om det som setter ild på din indre konflikt. «Å, hvilken konflikt!» klager du. Alle dine forsøk ble fullstendig mislykket!
Selv når du skriver til meg, klarer du ikke å åpne dine lukkete ånder slik du trodde. Konsiperer du et ord eller en linje, slutter du nølende straks før du begynner. Tenker du å skrike imot alt, demper du deg engstelig på stående fot. Hvorfor? Vet du hvorfor? Angst for å konfrontere jeget? Hvor kommer denne beklemtheten fra? «Jeg vet ikke,» svarer du. Vel, hvem vet da? Jeg? Du våger ikke å skrive en eneste linje, fordi du frykter deg selv – du frykter å forstå hvor voldsomt du hater deg selv. Ironisk nok skriver du nå, selv om du ikke har viljen til å skrive. Ærlig talt kan du ikke fatte hvorfor eller hvordan! Det du vet er at du klarte å tilrane tiden fra selve tiden for å sette i gang skrivingen – for å registrere din kraftløshet ved å beskrive din eksplosjon.
Forfengelighet, fandenivoldskhet og dumhet er tiden i sin helhet! Du stoler ikke lenger på å kunne fortsette med slik karakterløs kald tomhet, heller ikke på at du makter å være glad i livet! Fremmedgjøringen vokser som et kreftkoloni. Den ødelegger deg. Den befinner seg overalt inn i deg – absolutt alt: tidene, stedene, menneskene, og alt inn i deg! Gjennom uttallige ganger har du prøvd å gjøre opprør mot din selvødeleggelse; du lyktes aldri!
Du har ikke vært bare passiv som en stein, likegyldig som et fjell; men også hjelpeløs, viljeløs og kraftløs som en krigsfanger. Når du sliter og strever for å sondere din eksistens, finner du deg utenfor verden, utenfor tiden og utenfor geografien til det som en gang het å være! Nei, men utenfor alt! Du har allerede bestemt deg, bevisst eller ubevisst, for å myrde ditt jeg, selv før du myrder ditt værende! Du har ikke funnet frem veien til å utføre noe av dette – verken det ene eller det andre!
Du er trøtt av jordluften og av dine eksplosjoners fangenskap. Du er trøtt av tausheten og stridbarheten ved å tie. Nei, du er trøtt av alt! Kort sagt: Du er «lykkelig»!
Du er ikke lykkelig, og kan aldri være lykkelig. Du kan heller ikke få deg én ting som heter glede. Du er håpløs! Våkne nå! Våkne og tre nå frem som et opprørt hav!
Jeg ber deg om én ting – bare én ting: Slutt å skriv til meg om din avskyelige lede! «Jo lengre du ligger i dvale, dess fortere dør du!»
AE, april 2004
Les også: Ravnenes skvatring