Between art and life

The Syrian artist Adon Elmir raises constantly through his artistic project essential questions about the spiritual, the invisible and the unknown; questions that he problematizes from the most tangible in the life's contradictions.


Elmirs kunst kan betraktes som klart politisk. Men bildene representerer også dypere og mer følelsesnære rom. For kunstneren er det viktig å beskrive menneskelige lidelser, pinefulle scener fra vår samtid, det skjulte helvete i verden, åndelig rom – en verden som få vil se, og som de fleste ikke tror eksisterer. Men selvfølgelig eksisterer den! Og det hele er gjort så elegant, så harmonisk og velkomponert at første inntrykk er: Jøss, så vakkert – inntil det sterke innholdet i mange av bildene brutalt åpner seg for betrakteren.

Av Magnar Fjørtoft

«Kunst uten innhold finnes ikke. Innholdet er i like høy grad som formen, et grunnleggende element i enhver kunst,» mener kunstneren. – Innholdet har alltid sin eksistens i kunstverket til og med i det tilfellet der formen dominerer. Men når et eller flere av kunstverkets elementer overskygger de øvrige, vil det ikke bety at det nødvendigvis mister sin elementære balanse av den grunn.

Når innholdet står så sentralt, vil det naturligvis påvirke resten av verkets elementer. Kan det ikke dermed aktes for kreativitetsbarriere?

– Ja, innholdets sentrale posisjon påvirker det hele, men teorien baserer seg på prinsippet «Kunst uten innhold finnes ikke», i den forstanden at enhver form også rommer et indre innhold som kommer sterkere eller svakere til syne. Kunstverket mister dermed ikke sin kunstneriske balanse til inntekt for innholdet. Det hele avgjøres av kunstneren selv og den måten han/hun disponerer verkets elementer og opplever den kunstneriske prosessen på, og dertil faktorene som bidrar til kunstverkets tilblivelse. Dette har bestandig ført til mangfoldige kunstneriske uttrykk, og dannet grunnlag for forskjellige kunstretninger. Det kunstneriske arbeidet bygger prinsipielt på dialektiske relasjoner mellom kunstverkets elementer, der det enkelte elementet beveger seg i harmoni både med andre elementer og verkets helhet.

Når vi ser på et verk som harmonisk, går vi vanligvis ikke ut fra at alle verkets elementer er i harmoni, men vi betrakter helheten. Hvordan vil du beskrive ditt forsøk på å bringe verkets ulike – og av og til motsatte – elementer i harmoni? For eksempel form og innhold.

– Gjennom den kunstneriske prosessen utfyller verkets elementer og flyter inn i hverandre. Det enkelte elementet bidrar ved sine egenskaper til å ernære ideen med det som imøtekommer den. Kunstnerens største utfordring er å skape en samklang mellom innhold, form og andre elementer. Men som du sier, betrakter vi ikke harmonien i et kunstverk på bakgrunn av det tilsynelatende dominerende elementet i det. Vi avgjør ofte det ved å oppleve verkets spirituelle verden, og derfor er det ikke overraskende at innhold og form kan klinge sammen harmonisk også i den mest abstrakte kunsten.

Arbeidene dine er gjennomført så elegant, så harmonisk og velkomponert at første inntrykk er: Jøss, så vakkert! Men det sterke innholdet i mange av bildene åpner seg brått og brutalt. Har du baktanker eller ønsker om at din kunst skal kunne oppleves slik?

– Ja og nei, men det viktigste for meg er det å få betrakteren til å oppleve min kunst på den måten som betrakteren selv uten ytre vilkår kan oppleve den på. Jeg er usikker om jeg kan kjennetegne det brutale innholdet som negativt. Vi lever i en brutal verden, og dermed må kunsten ikke stå i en nøytral og passiv innstilling til dette. Mennesker må ikke skape kultur og kunst for underholdnings skyld slik de gjør i dag. Kunst må være bevisstgjørende, vekkende og kunnskapsbringende. Den må ha et budskap og en oppgave. I et slikt perspektiv er det ikke uventet at innholdet i mange av arbeidene er sterkt. Men det er også sterkt og til og med brutalt om man vil, fordi jeg stadig prøver å stille vesentlige spørsmål om det sjeliglige, det usynlige og det ukjente ut fra det mest håndgripelige i livets motsetninger.

– Når skapelsesprosessen er i gang, er jeg opptatt av alle elementene deriblant innholdet. Det avgjørende i denne prosessen er det dialektiske forholdet mellom elementene, som resulterer i det endelige arbeidet der form, innhold og andre elementer synes i ulike grader. Betrakterens overveielse av verket baserer seg på det visuelle aspektet som danner første inntrykk, og dernest beveger den seg videre gjennom verkets verden.

– Innholdet i de fleste arbeidene er skjult, abstrakt, overvirkelig og kanskje bohemsk. Det finnes likevel tydelige symboler som gir betrakteren nøkkelen til verkets kjerne. Og da begynner en dialog mellom betrakterens oppfatning og verkets budskap. For meg er det viktig å beskrive menneskelige lidelser, pinefulle scener fra vår samtid, det skjulte helvete i verden, åndelig rom – en verden som få vil se, og som de fleste ikke tror eksisterer.

Men selv om arbeidene representerer dypere og følelsesnære rom, har de tydeligvis også politiske trekk. Har du til hensikt å stille fram politiske temaer? Og til hvilken grad vil du karakterisere din kunst som politisk?

– Jeg stiller meg tvilende til bruk av begrepet «politisk kunst» både når det gjelder mine arbeider og kunst generelt. Men sett i et utvidet perspektiv omhandler politikken alt; livet og alle dets scener, og dermed kan all kunst anses som politisk. Til og med i den mest abstrakte kunsten viderebringer kunstnere som Wassily Kandinsky eget syn på verden. Dette er ideologi eller politikk om man vil. Det samme gjelder den hollandske gruppen «Di Stijl». Bildene til både Edvard Munch og Halfdan Egedius har ideologisk innehold. Slik sett kan jeg identifisere det jeg lager som politisk eller som kunst med politiske karakterer. Det vesentligste er imidlertid måten begrepet «politikk» oppfattes på i vår tid. Jeg forsøker å beskrive mine indre rom ved å frigjøre min væren fra egne erfaringer. Slik føler jeg at mitt kunstneriske språk blir rikere, og mine kunnskapsmessige redskap blir dyktigere. Arbeidene forteller om mørke sider, men også om de lyse sidene; om kjærlighet, glede og håp, drømmer og frihet – de har kanskje utopisk gjenklang også.

Risikoen for å bli på forhånd klassifisert etter retningstilhørighet er i slike tilfeller stor – noe du anstrenger deg for å unngå. Hører du til noen kunstretning?

– Det man gjør blir uansett kategorisert enten man vil eller ei. Dette skyldes sannsynligvis tankegangen i våre samfunn. Jeg prøver å skape noe som bare hører til seg selv, og det er altfor vanskelig for meg å være tilhenger av noen retning. Jeg befinner meg i et sjikt som skiller seg fra trenden, og står mot den dominerende strømmen. Jeg forsøker å identifisere kunsten gjennom en åndelig dialog mellom mine indre verdener og den menneskelige arven i sin helhet.

Uttrykket «sjelelige rom» dukker stadig opp hos deg, i dine beskrivelser av den kunstneriske prosessen, i dine tekster og ikke minst som utstillingstittel. Hva betyr «sjelelige rom» for deg og ditt arbeid?

– Det vesentligste i kunsten er at den har et ubetinget språk uten grammatikk og uten behov for noe alfabetisk system – et språk alle kan forstå. For meg er det viktig at betrakteren stoler på sin egen forståelse av arbeidene. Kunst kan være en slags telepati mellom mennesker. Klarer jeg å beskrive mitt anliggende på en ærlig måte, oppnås også samklang med betrakteren. Samtalen med betrakteren foregår gjennom «sjelelige rom», og likeledes den kunstneriske prosessen, slik at kunsten fungerer som sjelelig vekker både for meg og betrakteren. Jeg tilstreber meg for å uttrykke mine verdener. Arbeidene avspeiler min indre ild som tenner sjelen og tankene.

Du forteller om skremmende scener fra vår tid. Arbeidenes sterke innhold stiller fram et dystert bilde av virkeligheten. Mister du ikke noe av håpet?

– Katastrofer og dilemmaer føder også håp, og gir styrke til å forsvare eksistensen. Selv om ting bærer galt av sted i perioder, har jeg så inderlig stor tro på menneskeheten. Opplevelser gir meg – forbløffende også for meg selv – håp og kraft til å fortsette kampen for de gode og universelle verdiene, fordi kampen gir mening. Og jeg er overbevist om at det nytter. Arbeidene mine handler om krefter i oss som vi skal være oss bevisste, slik at vi selv ikke blir en del av destruktive holdninger og handlinger.

La oss snakke om den andre siden av deg, om journalisten, forfatteren og arkitekten Adon Elmir. Hvordan forener du dette?

– Alt er en del av meg som menneske. De ulike områdene utfyller og avhenger av hverandre.

«Skapelsesprosessen» eller «den kreative prosessen» skjer gjennom ulike faser hos den enkelte kunstneren. Kan du fortelle om hvordan du selv opplever den?

– Det er ikke enkelt å snakke om dette helt konkret, fordi denne prosessen på mange måter er uforklarlig. Jeg ser på den ut fra det jeg erfarer og opplever gjennom den. Den kan karakteriseres som en dynamisk prosess, der dialektiske relasjoner binder kunstelementene til hverandre. Ideen eller konseptet vekker meg brått. Ideen kan være form, bølger av tanker, kombinasjon av linjer, komposisjon av farger, symboliserte tekster, poetiske bilder eller gjerne alt dette. Men den kan ikke være noe annet enn seg selv som overraskende angrep fra den plagsomme verdenen som skjuler seg inne i hjernen. Ideen i sin fostertilstand, danner grunnlaget for verkets materielle tilblivelse, og relasjonsstyrken mellom dets elementer. Når prosessen er i gang er ideen i fødselskanalen, der føder den den meste parten av elementene. Denne fasen kan man kalle «selv- og gjenfødsel», fordi ideen blir utviklet av de stadig nyfødte elementer som i sin tur tilfører den opprinnelige ideen nye ideer. Det hele dreier seg om de dialektiske relasjoner som smelter elementene sammen i kunstverkets digel.

Intervjuet er utgitt på adonelmir.com, 15. juni 2003.

Les også: Kunst som sjelelig vekker