Kunst som sjelelig vekker

Denne kunstutstillingen er i hvert fall ikke uten innhold, slik mye av dagens kunst beskyldes for å være. Tingvoll Kunstlag presenterer med stolthet denne meget sterke utstillingen av en kunstner som ikke er redd for å vise alle livets sider, også mørke sidene.

Av Magnar Fjørtoft

Den syriske kunstneren Adon Elmir burde være kjent for Tingvolls befolkning. Han har tidligere holdt separatutstilling i kunstlagets tidligere lokaler, og han har deltatt på fellesutstillinger. Nå presenterer Elmir et trettitalls bilder, og utstillingen som har fått tittelen «Sjelelige rom» åpnet for en uke siden. Utstillingen vil henge oppe gjennom hele april måned.

Kunsten kan betraktes som klart politisk. Men bildene representerer også dypere og mer følelsesnære rom. For kunstneren er det viktig å beskrive menneskelige lidelser, pinefulle scener fra vår samtid, det skjulte helvete i verden, åndelig rom – en verden som få vil se, og som de fleste ikke tror eksisterer. Men selvfølgelig eksisterer den! Og det hele er gjort så elegant, så harmonisk og velkomponert at første inntrykk er: Jøss, så vakkert – inntil det sterke innholdet i mange av bildene brutalt åpner seg for betrakteren.

Kunstneren nøler med å bruke begrepet politisk kunst om bildene:

– Sett i et utvidet perspektiv omfatter politikk alt; livet og alle dets scener. I så fall er all kunst politisk. I sin abstrakte kunst viderebringer kunstnere som Wassily Kandinsky sitt eget syn på verden. Dette er ideologi eller politikk, om man vil. Det samme gjorde den hollandske gruppen Di Stijl. Bildene til både Edvard Munch og hans sjelelige far Halfdan Egedius har ideologisk innehold, påpeker Elmir. Han fortsetter:

– Slik sett er kunsten min politisk. Men det viktigste er hvordan begrepet politikk oppfattes i vår tid. I min kunst forsøker jeg å beskrive egne innvendige rom – på en måte anstrenger jeg meg for å frigjøre mitt vesen fra mine erfaringer. Slik føler jeg at mitt kunstneriske språk blir rikere når jeg generelt beskriver menneskelig pine. Bildene forteller om skyggesider, men også om de lyse sidene, om kjærlighet, glede og håp, om drømmer og frihet. Kanskje gir bildene også utopisk gjenklang! På overflaten handler en del av bildene i en viss grad om ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Følger du en bestemt kunstretning?

– Det er uklart for meg. Riktignok tilhører jeg ikke noen bestemt kunst- eller skoleretning. Jeg tror de viktigste forskjellene i ulike kunstretninger er at de har oppstått som en slags fornyelse og utvikling av kunsten.

Du er også journalist og forfatter, hvordan forener du dette?

– Alt er del av mine erfaringer som menneske. De ulike områdene kompletterer hverandre.

Hva mener du med utstillingens tittel «Sjelelige rom»?

– Det vesentligste i kunsten er at den har et ubetinget språk, et språk alle kan forstå, hver på sin måte. Det viktigste er at betrakteren stoler på sin egen forståelse av bildene. Kanskje kan man si at kunst en slags telepati mellom mennesker. Klarer kunstneren å beskrive sitt anliggende på en ærlig måte, oppnås også samklang med betrakteren.

Du lager skremmende bilder om vår tid. Du mister ikke noe av håpet?

– Katastrofer og dilemmaer føder også håp, og gir styrke til å forsvare eksistensen. Selv om ting bærer galt av sted i perioder, har jeg så inderlig stor tro på menneskeheten. Opplevelser gir meg – forbløffende også for meg selv – håp og kraft til å fortsette kampen for menneskerettigheter, ytringsfrihet, demokrati, fordi kampen gir mening. Og jeg er overbevist om at det nytter. Bildene mine handler om krefter i oss som vi skal være oss bevisste, slik at vi selv ikke blir en del av destruktive holdninger og handlinger, avslutter Elmir.

Intervjuet er utgitt på adonelmir.com, 6. april 2001.

Les også: Mellom kunst og liv