Mellom kunst og liv!

Teknikk, innhold og form

«Kunst uten innhold finnes ikke. Innholdet er – i like høy grad som formen – et grunnleggende element i enhver kunst», mener kunstneren Adon Elmir. Han forklarer at innholdet har sin eksistens selv når formen dominerer, og at kunstverket nødvendigvis ikke mister sin kunstneriske balanse dersom ett eller flere av verkets kunstelementer dominerer de øvrige elementer.

Av: Magnar Fjørtoft

Din kunst er i hvert fall ikke uten innhold, slik mye av dagens kunst beskyldes for å være. Men når kunstneren legger vekt på innholdet, går det ikke over andre kunstelementer?

– Kunst uten innhold finnes ikke. Man kan altså ikke beskylde dagens kunst for å være uten innhold. Innholdet er – i like høy grad som formen – et grunnleggende element i enhver kunst. I et kunstverk er det ett element, og kanskje flere, som dominerer andre kunstelementer. Men kunstverket mister som regel likevel ikke sin kunstneriske balanse av den grunnen. Det hele avgjøres av kunstneren selv – hvordan han/hun fortrekker, eller prioriterer, sitt verks elementer; på hvilken måte han/hun opplever den kunstneriske prosessen; og hva som påvirker kunstneren for at kunstverket får sin estetiske eksistens. Derfor har vi ikke bare én kunststil, men flere – heller ikke bare én kunstretning, men også flere. I mitt tilfelle er det viktig å si at innholdet ikke foregår på bekostning av formen. Formen i mine kunstverk er også like grunnleggende som innholdet.

Hvordan kan du bringe innholdet og formen i harmoni?

– Når den kunstneriske prosessen skjer på alle nivåer, kompletterer kunstelementene hverandre. Og så kan kunstneren bringe innholdet, formen og andre elementer i harmoni. Men hvilket element som dominerer i et kunstverk, er ikke avgjørende for om verket er harmonisk eller uharmonisk. I abstrakt kunst kan innhold og form bringes i harmoni selv om formen i abstrakt kunst oftest dominerer.

Det hele i bildene dine er gjort så elegant, så harmonisk og velkomponert at første inntrykk er: Jøss, så vakkert – inntil det sterke innholdet i mange av bildene brutalt åpner seg for betrakteren. Mener du å få betrakteren til å oppleve din kunst slik?

– Ja og nei! Jeg vil nok få betrakteren til å oppleve min kunst på den måten som betrakteren selv kan oppleve min kunst uten ytre vilkår. Jeg vet heller ikke om innholdet i mange av bildene brutalt åpner seg for betrakteren. Når kreativitetens prosess er i gang, er jeg samtidig opptatt av alle kunstelementer, blant annet innholdet. Men innholdet er én del og ikke alt. Jeg legger også vekt på form og andre elementer. Betrakteren ser derfor form først, og etter hvert oppdager han/hun signaler som fører til innholdet. Innholdet i de fleste av arbeidene er skjult, abstrakt, overvirkelig og kanskje bohemsk! Likevel finnes tydelige symboler som gir betrakteren nøkkelen til verkets egen verden. Og da begynner en dialog mellom betrakterens forståelse eller oppfatning av verket og det som verket vil uttrykke. Innholdet er sterkt i mange av bildene fordi jeg ikke er redd for å vise alle livets sider, også de mørke sidene. For meg er det viktig å beskrive menneskelige lidelser, pinefulle scener fra vår samtid, det skjulte helvete i verden, åndelig rom – en verden som få vil se, og som de fleste ikke tror eksisterer. Men selvfølgelig eksisterer den!

Kunsten din kan betraktes som klart politisk selv om bildene representerer også dypere og mer følelsesnære rom. Er din kunst politisk?

– Jeg er i tvil om, og nøler med, å bruke begrepet politisk kunst om bildene. Men sett i et utvidet perspektiv omfatter politikk alt; livet og alle dets scener. I så fall er all kunst politisk. I sin abstrakte kunst viderebringer kunstnere som Wassily Kandinsky sitt eget syn på verden. Dette er ideologi eller politikk, om man vil. Det samme gjorde den hollandske gruppen Di Stijl. Bildene til både Edvard Munch og hans sjelelige far Halfdan Egedius har ideologisk innehold. Slik sett er kunsten min politisk. Men det viktigste er hvordan begrepet politikk oppfattes i vår tid. I min kunst forsøker jeg å beskrive egne innvendige rom – på en måte anstrenger jeg meg for å frigjøre mitt vesen fra mine erfaringer. Slik føler jeg at mitt kunstneriske språk blir rikere når jeg generelt beskriver menneskelig pine. Bildene forteller om skyggesider, men også om de lyse sidene, om kjærlighet, glede og håp, om drømmer og frihet. Kanskje gir bildene også utopisk gjenklang!

Følger du en bestemt kunstretning?

– Det er uklart for meg. Riktignok tilhører jeg ikke noen bestemt kunst- eller skoleretning. Jeg tror de viktigste forskjellene i ulike kunstretninger er at de har oppstått som en slags fornyelse og utvikling av kunsten. Jeg befinner meg i et sjikt hvor tendensen står mot den dominerende strømmen. Jeg forsøker å identifisere min kunst gjennom en åndelig dialog mellom min innerverden og den menneskelige arven i sin helhet – et åpent univers som kan være fundamentalt for å skape noe nytt. Kunstarven inspirerer meg sjelelig.

Du har brukt, og fremdeles bruker, uttrykket «sjelelig rom» i flere anledninger, bl.a. som tittel for en av dine utstillinger. Hva mener du med dette uttrykket?

– Det vesentligste i kunsten er at den har et ubetinget språk, et språk uten grammatikk, og uten behov for noen alfabetiske systemer – et språk alle kan forstå, hver på sin måte. For meg er det viktig at betrakteren stoler på sin egen forståelse av bildene. Kanskje kan man si at kunst er en slags telepati mellom mennesker. Klarer kunstneren å beskrive sitt anliggende på en ærlig måte, oppnås også samklang med betrakteren. Telepatien skjer via sjelelige rom og parallelt via abstrakte tankemessige universer slik at kunsten fungerer som sjelelig vekker, og påvirker frigjørende og overbevisende. Kunstneren prøver stadig å uttrykke sin innvendige verden. Mine kunstverk avspeiler min innvendige ild som tenner sjelen min og tankene mine. Verkene kan betraktes som sjelelig vekkelse for både betrakteren og meg.

Du lager skremmende bilder om vår tid. Du mister ikke noe av håpet?

– Katastrofer og dilemmaer føder også håp, og gir styrke til å forsvare eksistensen. Selv om ting bærer galt av sted i perioder, har jeg så inderlig stor tro på menneskeheten. Opplevelser gir meg – forbløffende også for meg selv – håp og kraft til å fortsette kampen for mennesket, fordi kampen gir mening. Og jeg er overbevist om at det nytter. Bildene mine handler om krefter i oss som vi skal være oss bevisste, slik at vi selv ikke blir en del av destruktive holdninger og handlinger.

Du er også journalist og forfatter, hvordan forener du dette?

– Alt er en del av mine erfaringer som menneske. De ulike områdene kompletterer hverandre.

Tilbake til kunstelementer, hvordan forklarer du den kunstneriske prosessen i dine verk? Hvilket element som dominerer? Hva om andre elementer som du ikke snakket om, teknikk for eksempel?

– Jeg vet ikke. Det er vanskelig for meg å forklare det helt konkret. Jeg er litt forsiktig når jeg bruker et spesielt begrep eller et sjeldent uttrykk. Jeg er i hvert fall ikke noen spesialist i kunstkritikk for saklig å kunne analysere og/eller tyde hvordan kunstverk generelt kan skapes. Det jeg kan er å fortelle hvordan jeg spesielt ser på denne prosessen ut fra mine egne erfaringer. Den kunstneriske prosessen i mine verk er en dynamisk prosess, der dialektiske relasjoner binder kunstelementer til hverandre. Ideen eller konseptet, om man vil, vekker meg som en lynkrig. Og så må den lagres uansett. Hvor og hvordan? Det spiller ingen rolle. Ideen i dette tilfelle kan være form, bølger av tanker, komposisjon av linjer, kombinasjon av farger, symboliserte tekster, poetiske bilder osv. – den kan også være alt sammen, men først og fremst kan ideen ikke være noe annet enn seg selv som overraskende angrep fra den plagsomme verdenen som skjuler seg inne i hodet. Ideen fører, i sin fostertilstand, til hvordan verket bli, og hvilke relasjoner verkets elementer har. Når prosessen er i gang er ideen i fødselskanalen. Der føder ideen alle verkets elementer. Dette kaller jeg selv- og gjenfødsel. Men hvorfor selv- og gjenfødsel? Fordi ideen, gjennom prosessen, utvikles av selve verkets elementer som ideen har født. Som for eksempel: Ideen styrer linjene, fargekombinasjonen og teknikken. – og samtidig linjene, fargekombinasjonen og teknikken skaper sekundære ideer som kompletterer den opprinnelige ideen. Men vi må ikke glemme at den opprinnelige ideen, som sagt, kan være linjer, fargekombinasjon osv. Slik binder dialektiske relasjoner kunstelementer til hverandre i den dynamiske prosessen som mine verk alltid må gå igjennom.

15. juni 2003